Gå til innhold
Nye trefninger i “krabbekrigen”

Av Lars-Henrik Larsen, Akvaplan-niva

Bakgrunn og kampbilde

Det er fortsatt uklart om vi er nærmere en avgjørelse, eller om det fremdeles er uavgjort mellom de store krabbeartene som forsøker å beherske havbunnen i nord. I en kronikk i Fiskeribladet i 2017 spekulerte jeg  på om den lokale krabbearten i Nord-Norge, trollkrabben, ville kunne motstå konkurransen fra de fremstormende slektningene sine, snøkrabbe, taskekrabbe og kongekrabbe. Jeg antok at disse fire artene ville utkjempe et regelrett panserslag om dominans på havbunnen utenfor Troms og Finnmark, der taperen ville bli forvist til en permanent plass på rødlisten over utryddelsestruede arter. Nå har ny forskning og flere observasjoner av artene kastet mer lys over denne konflikten. Bildet er entydig. Det bygger opp til kamp, men mye tyder på at slaget allerede kan være avgjort i favør kongekrabben.

Aktørene

Kongekrabben: havets slagskip, fysisk svær og med tykt panser og sterke klyper. At den samtidig kan forflytte seg raskt har fangst av krabbe som ble merket ved Sørøya og gjenfanget ved Vannøya vist. Kongekrabben kan bevege seg over mer enn 10 kilometer havbunn pr dag.

Snøkrabben: havets ubåt, kan dukke opp og angripe plutselig og upåaktet i flokk. Nylig kartlegging i de østlige og nordlige deler av Barentshavet har dokumentert høy tetthet av denne arten i noe avstand fra kysten, men den trenger seg frem mot Svalbards sør- og østkyst. Tilsynelatende har den valgt en avventende strategi mens de øvrige krabbeartene artene gjør opp seg imellom.

Trollkrabben: Geriljakrigeren, lommekjent men med sparsomme ressurser, ser foreløpig ut til å være på defensiven i kampen om herredømmet på sjøbunnen utenfor Troms og Finnmark. Kanskje fiske på artens konkurrenter kan gi trollkrabben en hjelpende hånd, og foreløpig holde rødlistestatus noen skallengder unna.

Taskekrabbe: Relativt liten, men kompakt og sterk i klypene; en salgs havets kampvogn, individuelt underlegen kongekrabben, men tallrik og også den er rask til bens.

Del og hersk

Kongekrabben er altetende, og mistenkes for å ha valgt den brente sjøbunns taktikk, og etterlater en grundig rensket sjøbunn bak seg. Snøkrabben trives best ved lav sjøtemperatur som en finner eksempelvis rundt Svalbard. Temperaturpreferansene kan være en forklaring på at denne arten så langt holder seg i bakgrunnen i krabbekrigen.

Lokale observasjoner fra Tromsøområdet forteller om markant flere taskekrabber i garn satt grunt, i fisket etter rognkjeks, sammenlignet med det som ble tatt for bare 2 – 3 år siden. Samtidig er det nå et yrende teinefiske etter kongekrabbe på de dypere deler av Balsfjorden og i området rundt Tromsø. Å oppholde seg på ulike dyp kan være en pragmatisk løsning etablert mellom kongekrabben og taskekrabben. Eller det kan være en nøytralitetslinje som begge parter har funnet at de er best tjent med ikke å krysse.

Krigens ringvirkninger

Store hærstyrker krever forsyninger. Dersom hæren består av krabber, vil dette si mat i form av andre bunndyr. Bunnfauna er viktig i havets økosystem, og et svært viktig redskap innen overvåking av miljøpåvirkning fra menneskelige aktiviteter som oppdrett eller kloakkutslipp. Som eksempel har Tromsø kommune fått fritak fra EU sitt avløpsdirektiv som krever sekundærrensing av kloakkutslipp fra byer. Dette fritak er betinget av en god resipient med god miljøtilstand, som overvåkes gjennom regelmessige undersøkelser av bl.a. fordelingen av bunndyr. Om neste undersøkelse finner en gold og avsvidd sjøbunn som følge av kongekrabbens herjinger, er konklusjonen for en byråkrat i Brussel snublende nær – og etablering av avanserte kloakkrenseanlegg har andre steder medført utgifter på tresifrede antall millioner kroner, helt uten innblanding fra skallkledte kamphaner.

Det virker som krabbene langs kysten kan ha funnet en delt løsning og etablert sameksistens med kun begrenset konflikt, der andre bunndyrarter nå må akseptere tilstedeværelsen av en ny okkupasjonsmakt. Eneste motstand er spredte geriljafremstøt fra en trollkrabbe som må antas å være på vikende front, og bidrag fra oss landkrabber gjennom fiskeri som påvirker kamputfallet.

Utfallet av krabbekrigen har dermed viktige biologiske og alvorlige økonomiske ringvirkninger. Og i nord ligger snøkrabben i venteposisjon, i hvert fall inntil videre….

Artikkelen har tidligere vært publisert i Fiskeribladet.