Gå til innhold
Kråkeboller eller tareskog, kan vi si ja takk, begge deler?

Den grønne kråkebollen, drøbakskråkebollen, sine herjinger langs kysten har omdannet mange kvadratkilometer havbunn fra en frodig tareskog til naken fjellgrunn, uten skjulesteder for smådyr og fiskeyngel. Fiskeyngel blir med litt hell til gyteferdig fisk og matfisk over minstemålet. Tareskogen er for flere arter selve starten på fiskerinæringen.

Kråkebollen er spesielt i Asia, en ettertraktet delikatesse som betales med gode priser. Kråkebollene kan dermed ses på som en ressurs, samtidig som den kan ses på som et miljøproblem ved at tareskogen forsvinner der den beiter.

Foto: Sanna Matsson/Akvaplan-niva

Her møter vi en utfordring. En ressurs skal forvaltes. Det innebærer at det skal kunne etableres effektive og lønnsomme fangstledd, anlegg for bearbeiding, transport og salg, slik at det kan oppnås et stabilt langtidsutbytte fra bestanden. Dette skal gi grunnlag for investeringer i hele verdikjeden, med visshet om at ressursen forvaltes slik at den kan høstes i mer enn et kort tidsperspektiv. Som en ressurs er det uaktuelt å ha målsetning om å desimere eller utrydde kråkebollen.

Om målet derimot er å få tilbake tareskogen, står det i motsetning til å opprettholde en stor, høstbar bestand av kråkeboller. Den mest hensiktsmessige tilnærmingen med et slikt mål for øye ville vært å stimulere til utryddelsesfiske, etter samme mal som vi så i sommer, der det ble gjort en betydelig dugnadsinnsats for å bekjempe pukkellaksen i nordnorske vassdrag.

Hvis vi skal si ja takk, begge deler, kan vi sammenligne med forvaltningen av kongekrabben. Norge har blitt enig med Russland om at kongekrabben, som i likhet med kråkebollen har satt et tydelig forspor på havbunnen, skal forvaltes som en ressurs i havområdene øst for Nordkapp. Det betyr at forvaltningen tar sikte på å opprettholde en produktiv bestand som høstes bærekraftig. Dermed har en i prinsippet gitt opp å forvalte de kystnære økosystemene øst for Nordkapp på en måte som leder utviklingen tilbake i retning av tilstanden før krabbens inntog. Man har akseptert dagens situasjon.

Å forvalte kråkebollen på samme måte som kongekrabben kan synes å være en bokstavelig talt, tornefull veg. Å etablere et fiske på kråkebolle, vil langt på vei være å oppgi å få tareskogen tilbake. Det kan også bli slik at kråkebollen uansett forsvinner av seg selv når det ikke er mer tareskog igjen å gnafse på. Uten en klar og entydig forståelse av hva som har ført til at artens oppblomstring, og muligens også kan føre til at den forsvinner, er det utfordrende å kunne fastsette både bestandsmål, beskatningsstrategier og forventet utbytte. Det er viktig å ha kunnskap både om biologi, teknologi og økonomi knyttet til kråkebollen, før det avgjøres om kråkebollen skal forvaltes som en ressurs eller søkes utryddet.

I Tromsøområdet prøver lokale fiskere i høst ut teiner til fangst av kråkeboller. Det benyttes tare som agn. Inntil videre er dette konseptet avhengig av at det faktisk er tare tilgjengelig. Neste steg kan være å utvikle et kunstig agn med lukt og smak av tare, eller benytte “avskjær” fra taredyrking i bøyestrekk som agn. Men det hele forblir på forsøksstadiet dersom det ikke legges en god strategi som klart definerer hva kråkebollen skal sees på som, en ressurs eller en plage.

Enkel teine til fangst av kråkebolle (Foto: B. Sigurdsson, Nordeng AS)

Inntil valget er truffet, basert på kunnskap om og forståelse av artens rolle i kystens økosystem, og det er lagt en strategi og eventuelt stimulert til etablering av en næring som kan høste av kråkebollen, må vi konstatere at tareskogen ligger tynt an. Det er neppe til tareskogens fordel om kråkebollen skal forvaltes som en ressurs, og etter hvert skal beskyttes med fredningstider og minstemål. Her må personer fra mange hold tenke klokt sammen og nøye vurdere hvordan vi best håndterer det piggete sjødyret. Gjennomtenkt ressursforvaltning er bra for både tareskogen og våre barn og barnebarn.

Artikkelen har tidligere vært publisert i Fiskeribladet.