Gå til innhold
Krabbekrigen er sannsynligvis langt fra avgjort

Av Lars Henrik Larsen, Akvaplan-niva

Jeg har i tidligere kronikker reflektert over balansen mellom de fire store krabbeartene taskekrabbe, snøkrabbe, kongekrabbe og trollkrabbe, som lever i havet utenfor Nord-Norge. Krigen om plass, mat og herredømme på havbunnen har svingt i takt med fiskeriinnsats, varmere vann og varierende utbredelse av artene. Taskekrabben synes å ha et overtak ved at den ifølge fiskere, opptrer stadig oftere og i større antall i garnfiske. Kongekrabbens utbredelse følges og rapporteres tett gjennom fangstene i det frie fisket vest for Nordkapp. Det virker ikke som den kommer så veldig mye lenger vestover enn til Balsfjorden i Troms. Trollkrabben synes å føre en relativt anonym tilværelse, uten å påkalle seg oppmerksomhet fra hverken konkurrenter eller fiskere.

Snøkrabben foretrekker vanntemperaturer under seks grader. I Balsfjorden ligger temperaturen ved bunnen på mellom tre og fire grader det meste av året, så hvis snøkrabben finner veien til Balsfjorden, vil den trives ved de rådende temperaturer. Men selv om Havforskningsinstituttet har rapportert om enkeltfunn av snøkrabbe ut for kysten av Finnmark, virker det som denne arten fortsatt holder seg i bakgrunnen nord for Bjørnøya. Det virker å være stillingskrig og status quo. Men hva kan vi vente oss i de kommende årene? Har kongekrabben gjort noen fremskritt og erobret ny havbunn, eller er den på full retrett for tiden, vil snøkrabben forbli i nordøst, vil taskekrabben fortsette å ekspandere, og hvorfor ser vi så lite trollkrabbe ?

Allianser og kamuflasje

Det er spådd at taskekrabben vil trives lenger nord enn i dag, ved at den vil dra nytte av økende vanntemperatur. Dette synes å bli bekreftet av stadig flere observasjoner i mer nordlige områder. Om det holder til å få et varig overtak mot kongekrabben, er fortsatt usikkert. Urinnvåneren, trollkrabben, synes å være henvist til gerilja-virksomhet i møtet med nykommerne. Dens suksess er betinget av kreativitet og evne til å benytte alle knep. I havet er det kjent taktikk å inngå allianser. Eremittkrepsen i sitt sneglehus er glad for å få en sjøanemone som passasjer. Det er ekstra vekt å drasse rund på, men anemonen både kamuflerer krepsen og virker med sine giftige tentakler avskrekkende på dens fiender. Dette har de store krabbene tatt lærdom av (bildet). Om det er en trollkrabbe eller en kongekrabbe som her har benyttet kamuflasje som taktikk, er vanskelig å avgjøre. Tangdusken skjuler det viktigste kjennetegn for å skille trollkrabbe fra kongekrabbe, nemlig utformingen av pannetornen som sitter fremst på skallet, mellom krabbens øyne. Kongekrabben har en spiss torn, mens trollkrabben sin pannetorn er todelt som en høygaffel.

Dersom krabbene har lært seg å bruke kamuflasje til bakholdsangrep, betyr det også at krabbene er vanskelige å få øye på for oss mennesker når vi dykker eller filmer i havet. Slik kan det være lett å underestimere antall og utbredelse.

Krabbe som har ikledd seg kamuflasje i form av en dusk av brunalgen kjerringhår, klar til å gjøre utfall og forsvare sin posisjon. Kamuflasjen gjør det vanskelig å avgjøre om dette faktisk er en trollkrabbe eller en kongekrabbe, et godt knep for å forvirre både fiender og forskere (Foto: Lars Henrik Larsen/Akvaplan-niva).

Mat som innsatsfaktor

Selv om krabbeartene unngår direkte konfrontasjon, er det kanskje konkurransen om forsyninger (mat) som er den viktigste begrensende faktor. Den minst kresne arten kan dra nytte av mye forskjellige byttedyr og samtidig unngå unødvendig energibruk til kamp og strid. Krabber generelt er lite kresne. Den arten som lærer seg å spise kråkeboller har et absolutt fortrinn i kampen for tilværelsen. Det vil være til fordel for krabben og for mangfoldet i havet.

Artikkelen har også vært publisert i Fiskeribladet: https://www.fiskeribladet.no/k…