Gå til innhold
Hører torsken egentlig hjemme på Svalbard?

Av Jørgen Berge (UiT/UNIS/NTNU) og Paul Renaud (Akvaplan-niva/UNIS)

I juli 1873 ble det satt ut garn i Raudfjorden på Svalbard av noen hvalfangere for å skaffe seg proviant. De hadde regnet med å fange røye, men endte opp med å fylle garnene med torsk. Samme år rapporterte håkjerring-fiskere om store mengder torsk ved Grønnfjorden. Året etter ble tre fartøyer utrustet og sendt fra Tromsø for å fiske torsk. De vendte hjem med 37 500 torsk i lasten.

Fanget kun tre torsk i 1883

I årene som fulgte var det et stort torskefiske på Svalbard, hovedsakelig fra Bellsund i sør til Raudfjorden i nord. Fisket ble utelukkende drevet med snøre, og i toppåret 1879 ble nesten 600 000 torsk fanget og fraktet til fastlandet. Forhåpningene om et godt fiske og utsikter til en god inntekt for familien der hjemme var nok store da 18 skip startet fisket sommeren 1883. Kun tre torsk ble fanget det året. Gjennom 1900-tallet har det vært perioder med mye torsk på Svalbard, spesielt i noen perioder rundt 1939, og fra 1960 til slutten av 1970-tallet.

Torsken kom tilbake

I de siste 15 årene har vi igjen sett mye torsk i fjordene langs vestkysten av Svalbard, selv om den ikke har blitt kommersielt fisket. Ved siden av torsk har vi dokumentert forekomster av lodde, hyse, sild, sei og makrell i Isfjorden og Kongsfjorden. Samtidig som disse artene åpenbart har spredd seg nordover, har bestanden av polartorsken på vestkysten av Svalbard tilsynelatende gått kraftig ned. Små frittlevende yngel av polartorsk konkurrerer ofte om den samme maten som yngel av både torsk og hyse, mens polartorsk også er en meget ettertraktet godbit for stor torsk. En torsk på tre-fire kilo kan ha opptil ti voksne polartorsk i magen. Nå er det riktignok ikke bare polartorsk som står på menyen til torsken – den er en meget glupsk krabat som spiser stort sett det den kommer over av bunndyr.

Kompleks sannhet

Ser vi isolert på hva som har skjedd de siste 15 årene, så er bildet rimelig klart og tydelig: blåskjell, kronemanet, raudåte og torsk er alle sørlige arter vi i utgangspunktet ikke forbinder med et kaldt arktisk klima, men som vi har sett i stadig økende grad på Svalbard. Dette faller også sammen med betydelig økte temperaturer og redusert isdekke. Det er derfor lett å trekke den konklusjonen at forekomsten av disse mer sørlige artene er en direkte konsekvens av et varmere klima. Selv om en slik konklusjon nok ikke er så helt feil for blåskjell, kronemanet og raudåte, er nok sannheten om torsken mye mer kompleks. Historien fra 1883 kan inneholde noen viktige ledetråder.

Torsken er glupsk

Torsken er som sagt en meget glupsk fisk, og den er kjent for å spise nesten hva som helst av bunndyr og fisk. Spesielt hardt kan det gå ut over reker, tanglopper, skjell, børstemark og andre viktige bunndyr. Dette er noe vi har studert på våre årlige UNIS-tokt med marinbiologi-studenter der vi med forskningsskipet Helmer Hanssen har gjort regelmessige undersøkelser av fiske- og bunndyrsfaunaen i både Kongsfjorden og Isfjorden. I 2003, før den store ankomsten av torsk til vestkysten av Svalbard, var fangsten i en bunntrål dominert av polartorsk og reker, men med et sterkt innslag av andre bunndyr. Vanlig torsk var mer en sjelden gjest som utgjorde mellom to prosent og syv prosent av trålfangsten i disse to fjordene. 13 år senere, i 2016, utgjorde torsk opp mot 93 prosent av fangsten. Det var en markant nedgang på to til tre prosent av fangsten, for både reker og polartorsk.

Nedgang i fangst

I år, derimot, har vi observert at forekomsten av torsk i de ytre delene av Isfjorden og Kongsfjorden igjen er sterkt redusert. Den utgjorde nå 20 til 35 prosent av fangsten, dominert av noen få store individer, mens andelen polartorsk var på totalt 45 til 80 prosent. I Isfjorden utgjorde rekene bare to prosent, mens det var noe mer i Kongsfjorden. I begge fjordene var det nesten fritt for andre bunndyr. I forhold til 2003 har altså polartorsken «kommet tilbake» og blitt svært dominerende, mens reker og andre bunndyr fortsatt er sterkt redusert. Lenger inne i Kongsfjorden, nær Kongsbreen, fant vi derimot mye mer torsk enn tidligere år, 66 prosent av fangsten. Tidligere år har de indre delene av fjordene områder vi har dratt til for å finne spesielt polartorsk. I år utgjorde fangsten av polartorsk der bare én prosent av fangsten.

Svaret ligger på bunnen

Vår hypotese er at disse endringene mellom år er et direkte resultat av at torsken rett og slett spiser fjorden tom for mat, både smådyr på havbunnen og små fisk. Ser vi på Kongsfjorden, som nok er den best studerte fjorden på Svalbard, ser det ut til at det fortsatt er mye torsk i fjorden. Men den har altså trukket lenger inn til områder der det fortsatt er mye mat å finne på bunnen. Polartorsken, derimot, som i mange år nok har flyktet inn mot grunnere vann av frykt for å bli spist opp av den glupske torsken, finner i mye mindre grad mat på bunnen. Tvert i mot, polartorsken ser nesten alltid oppover i vannsøylen etter mat, spesielt hoppekreps og frittlevende tanglopper. Den er derfor ikke særlig påvirket av at torsken har spist opp de bunndyrene den jakter på.

Historien gjentar seg

Vi tror at det var nettopp dette som skjedde i 1883, da skuffede fiskere vendte hjem fra Svalbard med tre torsk om bord. Da hadde det vært mye torsk i de dype delene av fjordene på vestkysten i flere år, men så plutselig ble de borte. Kanskje måtte også årets torsk forlate de dype områdene av Isfjorden og Kongsfjorden like skuffet, og sultne, som fiskerne, og heller søke lykken på nye jaktmarker? Sikkert er det i alle fall at det i år som i 1883 ikke var noe torsk igjen i de dype områdene av fjordene, der det i årene 1874-1882 hadde vært et intenst fiske.

Klar trend

Nå har vi selvsagt ikke noe bevis for at det er slik det henger sammen, men trenden er tydelig: fjordene på Svalbard er ikke et permanent hjem for torsken. Det kan være enklere, fysiologisk, for torsk å vandre nordover i et varmere klima, men kanskje er det ikke klimaet som regulerer forekomsten av den i fjordene på Svalbard, i alle fall ikke direkte. Enkelte forskere har konkludert med at den sterke nedgangen av polartorsk på 2000-tallet er et regime-skifte, der spesielt lodde har erstattet polartorsken i næringskjeden, og at dette er et skifte drevet av et varmere klima. Dersom dette er riktig, er det liten grunn til å forvente en økning av polartorsk slik vi har observert i år. Snarere tvert imot!

Lange tidsserier er viktig

Nå skal vi selvsagt være svært forsiktige med å trekke for bastante konklusjoner på grunnlag av de fangstene vi har foretatt i år, men det er all grunn til å peke på hvor viktig det er med lange tidsserier og observasjoner over tid. Dersom vi ser på de endringene som har skjedd i Isfjorden og Kongsfjorden helt tilbake til 1870-tallet, så fremstår en økologisk kompleks interaksjon mellom byttedyr rovdyr og klima som en sannsynlig forklaringsmodell. Vi må selvsagt følge med på utviklingen de kommende årene, men dersom vår hypotese er riktig, vil vi i noen år fremover se relativt lite torsk i de områdene på vestkysten der vi de senere år har observert store mengder torsk. Først når bunnfaunaen her har fått tid til å komme tilbake igjen, og dersom forholdene ellers ligger til rette for det, er vår prediksjon at vi på nytt vil se store forekomster av torsk ytterst i Isfjorden og Kongsfjorden.

Artikkelen har tidligere vært publisert på forskning.no