Gå til innhold
Akvaplan-niva forskere bidrar til ny bok om arktiske økosystemer

I boken “Arctic Ecology” foretar sentrale arktiske forskere en gjennomgang av alle de arktiske økosystemene inklusive tundra, breer, marine systemer og ferskvannssystemer. Det er også kapitler om urbefolkning og styresett i boken.

To forskere fra Akvaplan-niva er medforfattere på to kapitler om marine økosystemer sammen forskere fra UiT Norges arktiske universitet og Institutt for oseanografi ved det polske vitenskapsakademi. Stig Falk-Petersen har skrevet om økosystemene i de frie vannmassene (pelagiske systemer) mens Paul Renaud har bidratt til et kapittel om livet på havbunnen og i fjære-systemet.

Stig Falk-Petersen på ICE-BAR toktet i 1996. Isen er full av sedimenter fra Sibir. Når isen fryser i landråkene (Polynia) langs Sibir kysten blir enorme mengder sedimenter fra havbunnen fanget i fryseprosessen. Denne isen er en del av den transpolare isdriften hvor isen til slutt smelter i Barentshavet og Framstredet (Foto: Hinrich Bäsemann).

Pelagiske økosystem

Nordishavet eller i dag Polhavet, har alltid hatt en egen klang i befolkningen i Norge og andre nordlige land og regionen har også hatt en spesiell tiltrekningskraft på forskere som Nansen og Sverdrup samt fiskere og fangstfolk. Polhavet kan virke fjernt og isolert, men det er en viktig del av et stort transportsystem i havet. I det som omtales som det arktiske marine transportsystemet, strømmer det inn varmt, næringsrikt Atlanterhavsvann gjennom Framstredet og Barentshavet.

Etter å ha sirkulert rundt hele Polhavet strømmer vannet ut langs Grønland, også kalt Østgrønlandsstrømmen. Atlanterhavstrømmen transporterer ikke bare fysisk energi i form av varme, men også næringssalter og mange forskjellige alge- og dyreplankton arter inn i Polhavet. Beringstredet forbinder Polhavet med Stillehavet og Nordvestpassasjen forbinder Polhavet med Baffinbukta.

Den pelagiske algeproduksjonen -planteplankton- utgjør den viktigste energikilden i dette systemet, ikke bare for dyreplankton, isfauna, fisk, sel, hval og sjøfugl, men også for økosystemene i dyphavet og på havbunnen. I artikkelen om det pelagiske arktiske systemet beskrives næringsnettene, sesongvandringen av fisk, sjøfugl og pattedyr som vandrer fra Barentshavet til iskanten om sommer og høst for å beite på raudåte, ishavsåte og feitåte langs iskanten. Videre redegjøres det for hvordan dyrene bygger opp enorme mengder energi i form av fett som bidrar til at de kan overleve den lange vinteren i nord.

Fett (lipider) er viktig som energibærer i Arktis. A) Ishavsåte med fettsekk, B) Åtene produseres fett som transporteres gjennom næringskjeden opp til sel, hval og sjøfugl. C) tykt spekklag hos ringsel. D) Spekk fra hval har historisk vært viktig i oljelamper. D) Hollandske hvalfanger på fangst langs kysten av Spitsbergen. Illustrasjon av Malin Daase/UiT.

Kystnære havbunnssystemer

I kontrast til dyreplankton er plante og dyrelivet på havbunnen i kystnær områder lite påvirket av nordlig transport av dyr og næringssalter. Her er det lokale miljøet viktigst. Geologi og isbreenes aktivitet i istiden avgjør om et kystområde er dominert av bløttbunn, steinbunn eller fjell. Isdekket, bølger, avrenning av ferskvann, og lys utgjør de viktigste faktorene for bunnfaunaen langs kysten. Klimaendringer innebærer endringer i habitat som mindre is, økt erosjon, tilbaketrekning av breer og sesongendringer. Dette har stor effekt på bunnsamfunn og de viktige økosystemfunksjonene som disse samfunnene bidrar til. For eksempel så utgjør bunnfauna og bunnflora viktig føde for fisk, sjøfugl og marine pattedyr.

Dette arbeidet er støttet av Norges Forskningsråd gjennom prosjektene ArcticABC (NFR prosjekt nr. 244319) og DeepImpact (NFR prosjekt nr. 300333)

Boken: David N. Thomas (ed): Arctic Ecology. John Wiley & Sons – https://www.wiley.com/en-hn/Arctic+Ecology-p-9781118846544

De to kapitlene er: Daase M, Berge J, Søreide JE and Falk-Petersen S. 2021. Ecology of Arctic pelagic communities. Pp 219-259

Renaud P, Węsławski JM, Conlan K 2021. Ecology of Arctic Shallow Subtidal and Intertidal Benthos. Pp 289-324